hits

Selvbestemt abort, er IKKE enkelt

Debatten rundt retten på selvbestemt abort dukker stadig opp. Spesielt aktuelt om dagen er abort av en tvilling, om det er greit eller ikke. Jeg tenkte ikke at jeg skulle ta for meg akkurat dette dilemma, men heller dele noe utrolig personlig, fordi jeg vet at mange er eller har vært i samme situasjon som meg. Hvor man møter kritikk, blir sett på som "morder", selvopptatt, uansvarlig og et fælt menneske. Både av enkeltpersoner OG til og med enkelte tilfeller i helsevesenet. Jeg vet at mange vil tenke at dette er drøyt å dele, spesielt de eldre generasjonene - men jeg tror at min generasjon trenger det. Jeg håper at med å dele dette innlegget, vil noen som kanskje føler seg helt alene i det - ikke føler seg så alene lengre. Eller at jeg kan få noen som er sterkt i mot, til å prøve å forstå hvordan det føles.

For jeg, har for bare litt siden gjennomgått en provosert abort. Jeg valgte altså å fjerne et foster. Det er mye snakk om kvinner som sliter med spontanaborter og har vanskeligheter med å gjennomføre et svangerskap - Og når dette er noe av det de ønsker seg aller mest i hele verden. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor vondt det må være, og føler virkelig med disse som måtte oppleve dette..   Men: Det betyr ikke at mennesker som blir gravide, utenom å ønske seg det og velger å fjerne det - er dårlige mennesker av den grunn. For når jeg leser i kommentarfeltet på VG at Guri på 45, mener det er respektløst å fjerne et foster: "fordi tenk på de som ikke kan få barn"..

SÅ tenker jeg at det er akkurat du og veldig mange fler som gjør at dette ikke er noe noen tørr å snakke om. At du er med på å bygge opp under et tabu, som faktisk er en del av kvinners rettigheter. En rettighet som er helt på sin plass, fordi alle mennesker skal ha rett til å bestemme over egen kropp. En abort i seg selv, er så vondt for den det gjelder, så mye skam og så mye tanker - at det siste en trenger er andre som skal fortelle deg hvor jævlig du er. 

Jeg gikk igjennom en provosert abort, som jager meg i søvne, som er i tankene mine konstant og jeg vet at det kommer til å ta lang tid før jeg klarer å legge det helt fra meg. For selv om jeg fortsatte livet som normalt, så har dette satt spor i meg. Jeg har ikke noe annet valg enn å komme meg videre, men jeg må godta at dette faktisk er noe jeg opplever.

Det tok tre uker fra jeg fant ut av graviditeten, til jeg fikk henvendelse til en abort. Jeg visste så og si ingenting om hva som skulle foregå, annet enn at jeg var sikker på at når jeg gikk ut av det sykehuset - skulle jeg være ferdig med dette. Dette viste seg jo å være helt feil, for aborten skulle skje hjemme og to dager etter selve timen på sykehuset. 19 år, livredd og helt ute av min kontroll. For det første, så gjør det utrolig vondt og for det andre - så er det veldig skummelt. Det tror jeg de fleste kan tenke seg til selv. 

Uansett, for min del var jeg veldig uheldig og fikk komplikasjoner, som førte til innleggelse på sykehus - Og alt dette skjedde så fort og det var så mye "fysisk" å tenke på, at følelser rundt ikke fikk så mye plass. Men når ting endelig fikk roet seg, og jeg var "tilbake til meg selv igjen", begynte jeg plutselig å føle på alt igjen, og det har vært tøffere enn jeg noen gang kunne sett for meg. Et slags tomrom jeg ikke klarer å fylle, men som jeg kan takke meg selv for. Ikke sant?

For jeg står for valget mitt, selv om det var et vanskelig valg. Jeg har så respekt for alle unge mødre der ute som klarer seg helt supert som mamma - men jeg er virkelig ikke klar for det. Jeg vet at for meg, så var dette et helt riktig valg å ta. Misforstå meg rett: Jeg er ikke her for å normalisere abort, men for å fjerne stigma rundt det. For aborter skjer, selv om man har gjort sitt for å forhindre det eller ikke. Man skal såklart gjøre sitt for å ikke havne i en slik situasjon, men det kan skje. Og det syns jeg vi skal snakke om. Og alle skal få lov å takle det på sin måte. Så neste gang du uttaler deg om noe som helst, så syns jeg du skal tenke deg om først. 

Processed with VSCO with b1 preset

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese!

Gjerne del innlegget <3

- Therese Walaunet Spildrejorde

Å stole på seg selv

Å stole på seg selv. Jeg trengte å skrive det igjen, bare for å ha gjort det. For jeg har egentlig aldri helt klart å lytte til det, ikke på ordentlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre det heller, mistet tellingen. "Du må bare stole på deg selv" "stole på at du kan" "du er kjempe flink" osv. Allikevel har det alltid vært en ting jeg aldri har klart, å stole på meg selv.

Jeg er ekspert, som veldig mange andre: på å alltid rive meg selv ned. Snakke meg selv ned og aldri føle at jeg strekker ordentlig til. MEN idag så gikk det virkelig opp for meg. Det gikk opp for meg at jeg ikke kan holde på sånn lengre, for jeg er bedre enn det. Jeg har innsett at jeg må stole mer på meg selv. Kanskje dette høres litt klisjé ut, men sånn er det. 

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt av mitt 18 år gamle liv, på å tenke at "dette går til helvete".. tårer, panikk og en hel masse negativitet rundt meg selv, kun fordi jeg aldri har følt at jeg har fått til noe. 

I dag hadde jeg muntlig eksamen i norsk. I går fikk jeg tema og klarte omtrent ikke tenke klart.. Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å klare noe som helst, og ganske nær på å bare gi opp. Men på trass, så sta som jeg er, satt jeg meg ned og lærte meg hele pensumet på en og samme dag/kveld/natt (klart at jeg egentlig kunne mye av det fra før, men jeg innbilte meg at jeg ikke kunne noe). Jeg våknet i panikk idag og fikk for meg at jeg hadde glemt alt. Jeg husket ingenting. Kastet opp av nervøsitet gjorde jeg også (digg, neida, men så ille var det..som vanlig)

Processed with VSCO with b5 preset

Men klokken 13.20 i dag kunne jeg ringe mamma å fortelle at jeg fikk 6ér. Jeg hadde full kontroll der inne. Jeg fikk søren meg toppkarakter, som jeg minuttene før forestilte meg kunne bli stryk. 

Poenget med å dele en så personlig erfaring offentlig, er at jeg tror veldig mange trenger det. Akkurat nå i eksamensperiodene, så tror jeg vi trenger å høre at vi må virkelig stole mer på oss selv. Stole på det vi kan og har lært. Og det er ikke sånn at dette bare er noe jeg opplever, det gjelder veldig mange elever.

Personlig syns jeg eksamen er utrolig firkantet og unødvendig for elevenes del, men vi må altså igjennom det. Spesielt viktig er det å vite at uansett hvilken karakter man får, så definerer den ikke hvordan vi er som person. Jeg tror vi har lett for å glemme det også. Men det er jo ikke så veldig rart, i forhold til det samfunnet vi lever i idag. Man er faktisk sinnsykt avhengig av karakterene sine, for å komme seg videre. Synd, fordi det er veldig mange yrker mange kunne passet i, men som aldri vil komme dit på grunnlag av karakterene. 

Jeg vil i hvert fall oppfordre deg som har eksamen, til å stole på deg selv. Har du gjort ditt aller beste, så får du faktisk ikke gjort mer. Vær heller din egen heia gjeng, ikke snakk deg selv ned. Jeg orker hvert fall ikke ha det sånn lengre, å bli skikkelig dårlig.. rett før jeg skal prestere noe. Det er virkelig helt forferdelig, og egentlig helt unødvendig. 

Jeg ønsker deg som har eksamen i nærmeste framtid, masse lykke til og god sommer til deg som tok deg tiden til å lese<3
 

Drittgenerasjon

Åh God, skulle virkelig ønske jeg kunne forklare alt som er galt med generasjonen min, men det ville blitt så langt at alle ville falt ut lenge før de var kommet halvveis i innlegget. Poenget er at det helt klart er mye positivt med min generasjon, i forhold til at vi er pliktoppfyllende, fler og fler tar lenger utdannelse og ja.. Dessverre finner jeg mest negativt med denne generasjonen, kall meg gjerne dramatisk, men det er sånn jeg ser det. Jeg har jo hørt flere foreldre si at, rykter og drama var det ikke noe mindre av den gang de var unge. Eller "vi hadde like mye press på oss vi, generasjonene er ganske så like" "det å være ung, har aldri vært lett" Svaret kjære foreldre, voksne over 40år: dere har ikke peiling. 

Den største forskjellen på dere og oss, er sosiale medier. For du kan vel huske den gangen du dreit deg ut på fest, kastet opp så alle kunne se det og til og med toppet det hele med å ende opp hos feil fyr? Klart at det ble snakket om, og at det var utrolig ubehagelig i etterkant. MEN idag skjønner du, så har nemlig en jævel filma deg, eller tatt et bilde og halve skolen allerede har deg i kamerarullen sin. Da blir det litt vanskelig å glemme igjen. Da er du plutselig "jenta på den videoen" eller "hun som ikke tåler en dritt, flaut". 

Når folk spærrer facebook-profilen sin på bursdagen, i redsel om å få upassende bilder - da er vi gått for langt. VI som har hatt x-antall "nettvett" foredragsholdere på besøk gjennom skolegangen. Det er vi som ender opp med å bryte alle reglene, for en hver pris. Det gjør meg så utrolig kvalm. Jeg kan innrømme at jeg heller ikke spør om å legge ut bilder selv heller, fordi det har blitt en så vanesak. Sosiale medier er liksom blitt en stor del av hverdagen, at vi ikke lenger tenker over konsekvensene av hva som blir lagt ut. Men når det kommer til å legge ut svært uheldige bilder av folk, spesielt i forhold til alkohol, det syns jeg ALLE skal ha respekt for. Også i russetiden, selvom mange har en holdning til denne tiden som "jeg gir faen, det er rt". 



En annen ting jeg ønsker å ta opp, som går i "hånd" med dette, er de gamle kjønnsrollene vi aldri klarer å komme oss bort fra. I sosiologi, historie og samfunnsfag lærer man om hvor urettferdig kvinnene ble behandlet før i tiden. Nå har vi kommet lang på vei, men fremdeles i 2017 er vi enda ikke i mål. I 2017!! Er du gutt og har ligget med x-antall jenter, er du "drit lættis", mens er du jente og har ligget med ca like mange, da er du "løs" eller "hore". Hvor er logikken? Og hvem har noe med dette? Det er utrolig fucked up. Gutter som bare slår deg på rumpa, akkurat som du var en gjenstand, eller deres eiendel. Full eller ikke, det er ikke greit. Hvorfor skal vi finne oss i det egentlig? Vi jenter har all grunn til å være feminister i dagens samfunn. De fleste gutter jeg kjenner, de har heldigvis respekt. Men det finnes faktisk gutter der ute som filmer jenter da de er på sitt svakeste, da de har fått for mye å drikke. Sender videoen til gutta i håp om creds fra de. Vil bare minne om at det er ulovlig og ikke minst straffbart ;). 

Såklart er det ikke bare gutter som gjør det, hele generasjonen er med på det. Det er blitt en greie. ALT skal dokumenteres. Og til deg som ikke trodde det var mye nettmobbing nå for tiden, da tar du feil. Man bruker som regel sosiale medier for å slenge dritt om folk, legge ut bilder på privatprofiler, hinte i det skjulte.. Husk at det er mange måter å mobbe på, og i de fleste tilfeller er det veldig godt skjult. Og de som er med på å spre bilder, filme, ta bildene, lytte til ryktene og alt som hører med, dere er med på å lage en annens liv til et helvete. 

Så nei, vår generasjon og foreldrene våres.. de kan ikke sammenliknes. OG nei det å være ung har nok aldri vært lett, det er jeg helt enig i. I forbindelse med dette innlegget oppfordrer jeg alle over 16år til å se "13 reasons why" som nylig kom ut på netflix. Den får veldig godt frem hvordan det som ungdom er å vokse opp idag, og hva konsekvensene av rykter, sosiale medier osv faktisk kan være. Jeg er seriøst så bekymra for de som vokser opp etter meg, stakkars mennesker om vi ikke får en slutt på det her.. 

Ellers ønsker jeg alle en god helg, ta vare på hverandre!

- Therese<3

Herregud, kan dere engasjere dere?

Nå begynner det å bli en stund siden sist innlegg, men nå kokte hodet over av frustrasjon. Jeg begynner å bli så lei av at min generasjon gir totalt blaffen i alt som skjer rundt. Selv er det mye jeg ikke orker å ta stilling til enda, men kom igjen folkens, få opp øya. 

Jeg kjenner jeg blir så frustrert av å sitte på sidelinjen og bare følge med på denne syke utviklingen. Bloggere som deler kalorier og treningstips og triks, som om de skulle vært ernæringsfysiologer hele gjengen. Klart at det gir deg klikk, hvem er ikke interessert i å spise en kake helt uten kalorier? Husk at det sitter ei jente, gutt - eller flere tusen lett-påvirkede mennesker der ute. Brått ble alt kalorifritt. Folk tipper over av sånt, det er ikke alle som klarer å finne en balanse. 

Når 14 år gamle jenter, allerede har planlagt at de skal bruke komf-pengene på plastisk kirurgi - da tenker jeg at det har skjedd noe alvorlig feil. Bloggere som ikke ser ut som seg selv lenger, etter x-antall operasjoner, de skal ikke være en 16årings forbilde. Selv syns jeg det er fint at enkelte bloggere åpner seg å forteller hvor fullstendig feil de har gjort, men allikevel så forandrer ikke det at folk vil se ut som de. Dessverre. Jeg har venner som har tatt plastisk kirurgi, mennesker som jeg er kjempe glad i, men jeg er allikevel uenig i deres inngrep. De er enestående personer, og det er helt sikkert disse bloggere også, men vi kan ikke sitte å se på denne normaliseringen av plastisk kirurgi (!!). Vi må bli mer obs på hvilke blogger vi klikker oss inn på, for det er fader meg ikke innafor at de skal tjene seg rike på å kun skape press? 

I stede kan vi prøve å følge bloggere som engasjerer seg for f.eks flyktningskrisen, så kan vi lære litt. Se litt på virkeligheten. Skape medmenneskelighet. Og kanskje bry oss om annet enn utseende, for en stund?

Mens en legger seg under kniven, er en annen på flukt uten en eneste aning om hvor han ender opp. 

Engasjer deg

Processed with VSCO with f2 preset

 

- Therese

 

Fraværsgrensa, for siste gang.

Da jeg startet i Vg3 i høst var fraværsgrensa det mest omtalte tema i media og på skolen. Og for å være helt ærlig, var jeg ikke sikker på at jeg skulle klare det. !0% hørtes så veldig lite ut, noe det i mange tilfeller er, men jeg var sykt stressa. Nå er jeg ikke det, og jeg ser at det fungerer i praksis. Folk er på skolen. Inkludert meg selv. Men dette resultatet, er ikke det veldig overfladisk? 

Jeg har faktisk aldri vært så lei av skolefag, som det jeg er nå. Vi er ikke halvveis engang. Greit nok, vi er alltid litt skolelei rett før jul. Men nå er det ekstremt. Jeg er jo ikke på skolen, jeg eksisterer bare der. 

Det er ikke så lett å få legetimer faktisk. Og det hadde vært veldig greit om jeg slapp å føle at jeg lyver, da jeg sender melding til læreren min, at jeg idag er dårlig. Sitte å føle hele dagen at du er skyldig i noe. Som om kroppen ikke er sliten nok, så skal du sitte å irritere seg over disse prosentene. 

Så sender du melding til faglærer: "hei jeg er hjemme idag, pga sykdom" så får du var: "OK, pass på fraværet", kanskje du får en "god bedring" med også da, det er hyggelig. 

Jeg skylder ikke på lærere altså, tvert i mot. Det må jo være ekkelt og sitte å måtte minne elever på fravær hver eneste dag? Men dere må jo det, det er jobben deres. Vi blir flinke i %-regning da! Takk for det foresten, det trengte jeg. 

Men jeg syns faktisk dette er et problem. Forhindre skulk, det er en ting - MEN når fravær blir brukt mot elevene, da syns jeg det er noe feil. Jeg syns det er feil at folk skal sitte å vurdere å droppe en begravelse, pga fravær. Dra på skolen, når man er så sliten eller syk at man ikke har utbytte av skoledagen engang. At man skal presse seg på skolen, fordi man ikke ønsker ugyldig fravær. Er det sånn i arbeidslivet? NEI. Egenmeldinger skulle vært med i denne grensa, etter min mening. 



Fraværsgrensa er lite gjennomtenkt, og resultatene overfladiske. 

 

Hva mener du? LIK og DEL gjerne!

Det er vi som bestemmer hvem som lager presset

Kroppspress, utseende og hvordan vi skal leve livene våre - påvirkes i stor grad av offentlige personer. Toppbloggere og kjendiser generelt. For det er jo det vi vil, er det ikke? Alle ønsker å vel å være like vellykkede som disse menneskene? Eller...?

Jeg tenker at det er hva vi gjør det til selv. Hvem bestemmer egentlig at disse menneskene skal ha så stor innflytelse på oss? Det er jo oss! Vi klikker oss inn på disse bloggene, som en hverdagsrutine. Ihvertfall jeg, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Men den siste tiden har jeg funnet ut av hvilke blogger jeg faktisk liker å lese, fremfor å bare klikke meg inn på alle bloggene på topplisten. 

Hvorfor skal jeg bruke tiden min på å lese en blogg, jeg bare blir irritert eller føler meg dårligere av? Hvorfor skal jeg sitte å se på bilder av en "fake" person og synes hun er pen, og ønske jeg så sånn ut? Hvorfor skal jeg bli inspirert til å sprøyte leppene mine fulle av restylane, gjennomføre en neseoperasjon fordi nesa mi ikke er fin nok, eller ta rumpeløft fordi jeg ikke gidder å trene den? 



Unnskyld meg, men disse menneskene, disse som forteller hvor bra de føler seg etter slike inngrep - de lager et press. MEN det er kun fordi du og jeg klikker oss inn og lar de fortsette med dette. Så de kan holde seg på bloggtoppen, tjene masse penger på å bare poste tull? Vi kan ikke sitte å se på at plastisk kirurgi blir så normalisert, som det er på vei til å bli!

Personlig syns jeg vi skal sykeliggjøre det litt. Velger du å gå langt, kun fordi du ønsker å se bedre ut - da tenker jeg heller at du burde vurdere å heller satse mere penger på en ordentlig flink psykolog. For det virker det som du trenger. 

Så det er faktisk ditt og mitt ansvar dette her. Vi må være sterke, slutte å klikke oss inn på disse bloggene som skaper presset! Unfollow instagram-brukere som er med på å lage presset. Vi kommer til å bli satt på prøve, bloggere er spesielt flinke til å lage "spennende" overskrifter - som gjør at vi føler at vi "bare må lese", men vær sterk, stå imot!

Jeg syns ikke vi skal sitte å klage på et press, som vi selv kan gjøre noe med!



Er du enig med meg?

DEL gjerne. 



 

 

"Slutte å skape tapere"

Hei igjen. Nå begynner det å bli en stund siden sist innlegg, nettopp av den grunn at jeg har måttet prioritere alt annet. Uansett har jeg ikke hatt noe særlig behov for å skrive noe som helst. Men nå, prioriterer jeg alt annet vekk - for nå kjenner jeg at jeg er irritert. 

Jeg vet ikke om du har fått med deg innlegget "Vi må slutte å fostre opp tapere"? Du finner det hvis du leter godt på blogg.no ;) Der oppfordres det til å "tørre" å skape vinnere. Vinnere er tydeligvis de barna som blir best. Gjerne i en spesiell sport. Man skulle ikke "sy puter" under armene på barna, heller skulle man ikke stå opp for de barna som ikke fikk spille. Man skulle ikke stå opp for disse, heller pushe de. Hvis barna ville slutte på fotball, så skulle man pushe de til å fortsette. 

Unnskyld meg, men var dette bare et desperat forsøk på lesertall.. eller mener du faktisk dette? Isåfall gjør denne uttalelsen meg sinnsykt kvalm. Du er da overhode ingen taper, fordi om du ikke er toppscorer´n på laget? 

Hvor ble det av "det viktigste er at du har det gøy"? For hvem i helvete (unnskyld) har lyst å bruke 5 timer i uka på en sport de ikke liker? Hvorfor skal du i det hele tatt sette så stor vekt på prestasjonen? Alle kan ikke bli best. Alle blir ikke best. Allikevel finnes det barn der ute som elsker det de driver med. 

Og vet du hva? Det er helt greit å slutte på fotball om du ikke syns det er noe gøy. Hvis barnet ditt ikke vil, så la h*n slutte. Man er ikke taper. 

Det å bruke bildet av sine egne barn til å illustrere hva det vil si å være vellykket, er jo noe for seg selv det også. Å eksponere barn for lesertall er drøyt etter min mening, men som mor er man vel sjefen over barna? Så da er vel alt greit?

Selv har jeg ikke noe personlig imot noen bloggere egentlig, men når man er offentlig og har så mange lesere - bør man tenke på det man skriver. 

Barn idag har en fremtid foran seg hvor prestasjonspresset øker på alle kanter, så la fritidsaktiviteter være et sted de kan ha det gøy!

Er det et sted mine barn (som forøvrig er lenge til) ikke skal føle prestasjonspress, så er det hjemme! De skal få gå på akkurat det de har lyst til, også skal jeg heie på de hele veien, uansett om de er en av de "dårligste". 


(Her er et uklart bilde av meg og bestevennen min Celine, vi har aldri vært best i fotball - men vi var like "vellykkede" som alle andre barn fordet) ;) 

Hva tenker du? 

Fasitsvar på 0 fravær

 

Nå som fraværsgrensa er i full fokus på sosiale medier, så tenker jeg at jeg får bidra med ei litta liste på ossen vi skal holde oss unna 10% fravær. Nå er vel resten av befolkningen som ikke går på skole: UTROLIG lei disse overskriftene. Det er jo sånn mange er - "angår det ikke meg, er det uinteressant". Jeg må innrømme at jeg begynner å bli vanvittig lei selv, lei av å ikke bli hørt på noe vis. Men her er de altså, 5 punkter på 0 fravær:

- IKKE TA LAPPEN. For all del ikke gjør det folkens, hvem trenger vel den? Det går ikke det nå assa, dette er du nødt til å sette på vent. Selv om alle andre fikk lappen da de var 18, så kan du faktisk ikke vurdere det du nå. Viktigere å få med seg kanonballen i gymmen rett og slett.

- SMITT ALLE ANDRE. Gjør det, smitt hvem som helst. Smitt de gamle, svake menneskene på legesentrene. Du må rett og slett bare få denne legeerklæringen du nå altså. Omgangssyken? So what? Er bare å ta med seg bøtta inn på legesenteret det. Opp av sengen, ut å smitt verden. 

- BLI SYKERE. Kom deg på skolen. Åja har du feber du a? Føler du deg helt elendig du a? Ser det ut som om noen bryr seg, nei. Det er bare å komme deg opp og stille opp til timen starter. Er ikke så viktig at du ikke får med deg noe. Det er ikke så viktig at du ikke orker å følge med, så lenge du er der. Det er det som teller nå. Aldri frisk? Forkjølelsen er kommet for å bli hos deg. 

- STRESS. Stress mer enn nødvendig, virkelig. På dra deg dårlig psykisk helse, så lenge du er på skolen mener jeg. 

- IKKE TA OPP EKSAMEN. Har du vært borte på utveksling et år? Ikke ta opp eksamener som trengs for å få året der nede godkjent. Ikke gjør det. Eller du kan gjøre det, men da stryker du kanskje i gym da. Det er nemlig ugyldig fravær. Uten eksamnene er du fucked da også egentlig. Vente til neste år da, med å gå på høyskolen? Et friår hjemme er vel deilig det? Spiller vel ingen rolle at du er et år sent ute eller? 

Jeg lurer egentlig på hvem dere tenkte på, når dere satt denne grensen? Ikke de som ønsker seg en utdannelse hvertfall? Så vidt jeg har forstått, har det lenge blitt jobbet med at unge skal fullføre videregående - hvorfor nå gjøre det enda vanskeligere? Men jo, jeg likte forslaget jeg hørte her om dagen: Hva om politikerne må gå av ved 10% fravær!!

 




 

 



 

 

Kjære mammablogger, skjerp deg

Hver eneste dag klikker jeg meg inn på minst 10 forskjellige blogger. Her får jeg daglig dose av andres liv, tenk på det - at andres liv kan være så spennende. Jeg syns faktisk det er veldig fascinerende at noen klarer å drikke grønn te, helt uten sukketter. Burde antakelig ta meg en lang pause fra sosiale medier, kjenner jeg. Vi får se på det. Allikevel finnes det blogger jeg bevist ikke lenger besøker. Det finnes det mange av, de som forteller oss hvor usunt banan er for eksempel (banan er farlig folkens) Men det kan vi jo snakke langt og lenge om senere. Men mammablogger, aldri om du finner de i min logg. 

Som jeg tidligere har skrevet om, er jeg motstander av å poste hele livet til barn på nett. Jeg syns personlig at man selv skal få poste et bilde på internett da man skjønner hva det innebærer. For kjære deg, 4åringen din forstår ikke hva sosiale medier innebærer, selvom han smiler bredt på bildet. De fleste er unnskyldt, jeg forstår at man er stolt som forelder og poster enkelte bilder i ny og ne - jeg har gjort det samme med mine småsøsken jeg også.

MEN når du som mor, lager en forbanna blogg - OG tjener penger på å fortelle Norge at "nå har han sluttet med bleie" eller "nå har trassalderen kommet". Det er faktisk ikke greit. Jeg vil kalle det å gå lagt over streken. Hvis du mamma hadde dokumentert mitt liv, hvor hvem som helst fikk lese, fra jeg var kunn en liten baby, da vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Aldri tilgitt deg hvertfall.

Tenk dere det da folkens, her sitter det barn som er kjendiser, uten at de selv vet om det engang. Mamma trenger ikke jobbe, fordi hun tjener så mye penger på å fortelle alle andre hvordan det er å være mammaen deres. "Endelig sover du i egen seng igjen". "Du står opp klokken 06 på lørdager ja". "Smukken har du enda ikke sluttet med nei". 

Før noen kommenterer at bloggerne får penger av spons, så er jeg klar over det. Men de hadde aldri fått noe spons eller penger, om det ikke var for barna. 

Jeg blir bare veldig flau over disse mødrene og føler så med de stakkars barna.  

Du kan jo tenke deg selv, om det var deg. De aller fleste jeg kjenner, de blir flaue av å se bilder fra de var små. Bilder i fotoalbumet hjemme liksom. Det sier litt.

Disse mødrene er sikkert hyggelige mennesker de altså, men noen ganger lurer jeg på om dere har tenkt konsekvensene av dette? Barna dine skal vokse opp de også.

Burde vært en regel på det her, syns jeg. Hva tenker du?



 

Welcome to reallity

Akkurat nå, i dette øyeblikk skulle jeg ønske jeg tok matten seriøst på ungdomsskolen. For nå er jeg vel på nivå med en 7klassing vil jeg tro, hvis ikke lavere. Sad but true. Matte er så uforståelig, det gir veldig sjeldent mening for meg da, lettere sagt. Jeg løste en oppgave riktig her om dagen, uten å vite at det var riktig eller forstå hvordan jeg løste den. Du ser problemet? Mattelærer: "Du har løst den riktig" meg: "Men hvordan har jeg løst den riktig, jeg bare gjorde noe". I´m over here like:


Noen ganger lurer jeg på om hjernen min rett og slett ikke er kapabel til å forstå tall? 

Det er her virkeligheten starter vettdu, men hei, matte jeg trenger deg. Trenger å få deg til nå, ellers så kommer jeg meg ikke videre. Om jeg så må jobbe hardere enn noensinne, så skal jeg få deg til. Jeg har ikke tid til å ikke få deg til. Snart voksen, det haster. 

Det er ekkelt å starte med noe helt "nytt" igjen. At hverdagen blir en hel annen. Da jeg endelig har vendt meg til å få det til - og vips er alt nytt og vanskelig. Null kontroll. For nå har jeg null kontroll, eneste jeg vet er at det blir vanskelig. 

Men jeg kom meg igjennom ungdomsskolen, hvertfall på papiret. Så da tenker jeg egentlig at jeg kommer meg igjennom alt. Motivasjonen til å gjøre det bra, er der da hvertfall. 

At skolen ikke starter før 0850 er i seg selv ett høydepunkt! Nå har jeg plutselig tid på morgningen og da trenger jeg ikke stresse. Har til og med tid til å starte dagen med en joggetur, noe som igjen gir meg energi. Energi gir meg overskudd. Nå foretrekker jeg helst trening på kveldstid - men det er deilig å kunne vurdere morgentrening også! Det hjelper på da. 

Vitaminer skal hamstres og kroppen skal proppes full av spesielt C-vitaminer fremover. Du vet, jeg kan ikke være hjemme fra skolen. Ikke bare på grunnlag av fraværsgrensa, men jeg har ikke mulighet til å gå glipp av noe. Norrøn mytologi - kan ikke gå glipp av det! Herregud, jeg kommer meg jo virkelig ikke igjennom livet om jeg ikke kan det engang. Romantikken, elsker det.

Nei, men nye og harde tider har kommet for å bli hos meg et år - og jeg har ikke tid til så mye som en liten forkjølelse engang. Jeg kjenner meg selv så godt nå, at når ting blir vanskelig vil jeg ta avstand fra det. Eller bare gjøre det jeg er god på. Det er lett at vi mennesker blir sånn, når vi ikke får det til. Da er trangen for å holde fast i det vi er gode på - enda større. Og det er kanskje greit, men vi må utfordre oss selv også. For å komme videre, må vi gjøre ting vi ikke vil, det som skremmer oss og det vi ikke kan.

Alle sier at hvis vi sier til oss selv at - "dette skal jeg klare" så får vi det til. Så da stoler jeg på det og gjør som dere sier. Det her klarer jeg. 

Men hvorfor somler jeg bort tiden nå? Jeg burde egentlig lese nynorsk. 

Ha en fin kveld!

 

 

Hvor er medmenneskeligheten?

Nå, nå er det faktisk nok. Hodet mitt er fullt av en hel masse tanker. Jeg er sint, lei meg, forbanna og ikke minst sjokkert på en og samme tid. Kanskje er jeg mest lei. Lei av å ha haugevis av diskusjoner med mennesker som mener vi ikke skal ta inn flyktninger. Mennesker som mener de kun kommer hit for å leve et liv i luksus. Lykkejegere som dere kaller de. 

Det er svært krevende å ta dere seriøst. For beklager, dere kan alt for lite. Altfor lite til å vite hva dere snakker om, eller så mangler dere rett og slett bare evnen til å være et medmenneske. La oss håpe for nummer en, selvom nummer to mest sannsynlig er svaret. Men nå må dere skjerpe dere.

Flere av dere, dere som kommenterer på sosiale medier. Dere som er så bekymret for at disse stakkars flyktningene skal ta helt over, ta pengene våre - eller hva enn dere er redde for. Dere har sikkert mange av dere barn, i hvertfall er flere av dere godt voksne. Så da lurer jeg på, da dere så den stakkars gutten på skjermen idag, han som ble reddet ut av ruinene etter flyangrep. Hva følte dere da? Ingenting? Dette kunne vært ditt barns hverdag. Du er bare heldig som er født i Norge. I Syria er det krise, det er ikke bare bilder som vi ser på skjermen, dette er virkelighet. 

Så spørsmålet mitt er vel, ville du flyktet vekk med barna dine - om tilstanden var slik her i Norge? Svaret ditt er antakeligvis ja. Såklart ønsker du barna dine det beste. At barnet ditt lever i trygge omgivelser. Så da er vi vel alle "lykkejegere", er vi ikke? Om det er det ordet vi ønsker å bruke. 

Hvis du virkelig kan sitte å si etter alt du ser på tv og rundt på sosiale medier, at du er imot flyktninger - ja da syns jeg du er en skikkelig egoist. 

 
Her er en liten video dere alle burde ta dere tid til å se. 
 
DEL gjerne videre.


 

Dear God, nå starter skolen

Det er nok ikke bare dere vg1 elever som er spent ikveld, jeg skjelver. Kan hende det kommer av litt overkant mye kaffe, begge deler I guess. Jeg er hvertfall sinnsykt spent. Jeg har nemlig allerede klare tanker om hvordan dette skoleåret skal bli, selvom jeg vet det ikke kommer til å være akkurat sånn jeg ser for meg nå. Forresten skal jeg på helt ny skole i år, sagt hade til Bjørkelangen for alltid. Neida, det har jeg såklart ikke - jeg kommer innom herregud. 

Men jeg starter altså på en skole, 5 minutter unna hjemmet mitt. Ganske så deilig. Jeg er ikke sånn super nervøs for klasser, skolemiljø eller liknende. Mest nevøs er jeg naturligvis for matte. Etter et år uten hverandre matte, syns jeg vi bør legge fra oss fortiden og starte på nytt. Det er på tide at hjernen min forstår deg og du hjernen min. 

Mest av alt blir det rart å ha helt vanlig fag igjen, ikke ha noe som helst helsefag. Helsefagene som har interessert meg mest i to år. Kanskje litt klisjé å si, men jeg føler jeg har voks så mye som person, av å gå den linja. Har utfordret meg selv på så mange måter, jeg i 10klasse aldri trodde var mulig. Å jeg blir så glad når jeg ser dere deler på instagram at dere skal starte på den linja. Dere har så mye å glede dere til! Kunne gått den igjen jeg, nei, men jo. 


Gonna miss this one, Maren. Og Rebekka. Og alle. Kommer dessuten aldri til å miste kontakten. 

 

Uansett så vil dette bli et spennende år, som jeg skal klare. I skrivende stund er jeg utrolig nok sykt motivert for det her nå. Jeg vet hva jeg vil til høsten neste år, og jeg kan ikke la dette året stoppe meg fra det. Jeg må forsette å jobbe for karakterene mine, så jeg kommer dit jeg vil. 

Fraværsgrensalove blir også noe som gjør skoleåret mer spennende for de fleste. Gleder meg. Blir fler yngre mennesker å se på legesenterne fremover da hverfall. Dokumentasjon er viktig. 


Oppgitt. 

Jeg har forresten skrevet på alarmen min at jeg ikke må hoppe på bussen til bvs imorgen. Typisk meg. 

Lykke til imorgen<3

Hilsen en stessa, nervøs og spent meg. 

 

 

Kjære vg1 elev

Straks er sommerferien over og hverdagen begynner for fullt igjen - om vi vil eller ikke. For noen kommer hverdagen til å bli en helt annen, enn den tidligere har vært. Spesielt for deg som starter på videregående. Du er helt sikkert fylt med så mange forskjellige tanker om hvordan tiden fremover blir. Hvem du kommer til å henge med, hvordan klassen din blir, hvor vanskelig fagene blir, blir det arrangert fester, hvordan lærerne er og om du faktisk vil kunne klare det. 

Du kommer kanskje til å bli splittet fra vennene dine og det kan hende det suger skikkelig akkurat nå. Å vite at dere faktisk ikke skal gå sammen lengre, men du kommer til å finne noen andre. Det er så mange andre som er i samme situasjon som deg, det kommer til å gå helt fint. Du kommer ikke til å gå alene, så lenge som du også oppsøker andre. Det er din jobb også, å prøve å bli kjent med de andre. Du trenger ikke være i en "squad" heller, det er ikke så viktig. Ikke tenk så mye over hvem som er innafor og ikke, hvem som gir status, blablabla. Vær deg deg selv, vær åpen for å bli kjent med masse forskjellige mennesker. Legg fra deg fordommene. 



Og du trodde kanskje at "bli kjent-leker" bare var noe vi hadde på ungdomsskolen. Neida det kommer til å være like kleint i år, og du kommer til å grue deg til det blir din tur, men hvem syns ikke det er kleint? Alle kommer til å presse ut litt klein latter, så er det over før du vet ordet av det. 

Det er ikke sikkert du lenger er den smarteste i klassen. Og det kan hende du plutselig blir en av de beste. Det er viktig at du da husker på at dette bare er karakterer, og ja karakterer er viktig, men ikke la deg bli for oppslukt. Ikke la karakterene bestemme hvordan du er som person og helst ikke snakk om karakterer høyt. For alle er på forskjellige nivåer og det har jo egentlig ingenting for deg å si om sidemann fikk en karakter over deg. Og for all del, ikke konkurrer om karakterer med de andre i klassen, det blir bare dårlig stemning - ikke motivasjon. 

Så skal du ha et liv etter skolen også. Nå som du har startet på videregående så tenker du kanskje at nå vil mamma og pappa la meg gjøre alt. Det vil de forhåpentligvis ikke. Alkohol kommer hvertfall - om det ikke allerede er inni bilde, mye mer frem. Du kommer antakeligvis til å bli invitert på fester med masse fulle mennesker.  Og kanskje blir du kjempefull selv også, bare alltid fortell mamma og pappa hvor du er, ikke vær redd for å ringe de - selv om du er kjempe full. De vil heller det enn at det skal skje deg noe. Og husk å ikke spamme "mystory" det er veldig kleint dagen etterpå, så helst unngå det. Og du er heller ikke "kjip" eller "teit" fordi du ikke har lyst å røre alkohol. Det er helt greit. Helst unngå å snakk om hooking og den samme festen i 3uker ettepå, ikke alle var tilstede og ikke alle syns det er like spennende. 



Og ja som på ungdomsskolen så finnes det lærere som kanskje heller skulle satset på noe annet, men sånn er det. Du kan ikke kutte ut faget eller slutte å lese, fordi du ikke "lærer" noe av læreren. Det går kun utover deg. Samtidig kommer du garantert til å møte kjempe gode lærere, som du kommer til å savne når du ikke lenger skal ha de, så vær snill mot de da. Så tror du kanskje at nå blir du ikke fulgt opp på noe, og foreldrene dine endelig ikke skal ha noe med skolen å gjøre - feil. Du kommer forhåpentligvis til å ha veldig lik oppfølging som på ungdomsskolen. Hvis ikke bedre. Det vil komme brev i posten om du har mye fravær i enkelte fag eller har fått for mange anmerkninger. Mamma og pappa blir fortsatt informert. 

Det her blir bedre enn ungdomsskolen, hvertfall hvis du kommer fra samme ungdomsskole som meg. Ikke vær redd for at du ikke får det til og heller ikke vær redd for å innrømme at "dette får jeg ikke til" - du får hjelp. Det er ikke flaut å få litt ekstra hjelp i matte, de fleste jeg kjenner er ingen mattegenier de heller - Og jeg er den værste av alle. Jeg strøk forresten på matteeksamen i 10ende klasse, og jeg har klart meg ganske bra på skolen siden.

Det finnes alltid en løsning, selvom alt føles håpløst akkurat da. 

Ikke bli med på første russebuss heller forresten, husk at russetiden er to år til.

Lykke til!

 

 

 

Trodde jeg ble angrepet av hai

Så paranoid som jeg er, var det bare skyggen av bademadrassen min. Det viser bare to ting - at jeg er en pingle, og at jeg ikke stoler på naturfaglæreren. Jeg har som du kanskje skjønner, nylig vært i utlandet. Kypros faktisk. Kunne likesågod fått panikk for hai i Norge også jeg, men jeg bader ikke i Norge. Ikke i år. Uansett er Kypros forøvrig mitt favorittsted. 40 grader, helt klart vann (da har jeg en viss oversikt over haien), hyggelige mennesker og dårlig wifi. Passet meg midt i blinken. Det ble ferie og en slags "recovery" fra min avhengighet på sosiale medier. Så nå har jeg kommet til det punktet i livet, hvor jeg ikke sjekker mystory lenger. Veldig deilig. 

Egentlig så skulle ikke dette innlegget handle om min avhengighet eller reklamere for Kypros, men du burde virkelig teste ut begge deler. Ja anyway, jeg regner med at du klikket deg inn på dette innlegget på grunn av min desperate overskrift. Det var bevist, jeg lover. Akkurat som halvparten av bloggnorge. Helt seriøst, det må dere slutte med. Bloggere må slutte å lage dramatiske overskrifter, for å få lesere. Jeg ønsker ikke å bruke tiden min på å trykke meg inn på et innlegg, deretter innse i siste setning at dette ikke har en eneste sammenheng med overskriften. 

Herregud, det lærte vi jo allerede på barneskolen folkens, overskriften skal matche historien. Det er viktig. For jeg ønsker å slutte å irritere meg over enkelte bloggere, og da må dere bidra litt til det dere også. 

Håper ikke du er for irritert, eller at jeg bruker opp tiden din. Også håper jeg dere som leser dette har hatt en fin ferie, uansett hvor dere har vært. At dere har fått koblet av litt og vært like lite på sosiale medier som meg. 
 

 

(Tar med litt vann til dere, fra google. Fra Kypros da såklart)

 

Alt godt. 

Ikke et eget valg lengre?




Det er mulig jeg overdriver, for det skjer nemlig. Men uansett: Igår var jeg på fotballcup for å se min kjære lillebror spille. Mellom kampene skjer det stort sett veldig lite og ventetiden brukes som regel i kiosken. Tiden i køen bruker jeg på å studere alt de selger, selvom jeg egentlig ikke skal ha noe som helst. Men det tok ikke langt tid før jeg fikk øye på "kaloriene", jeg mener sandwichen og kyllingwrapen. 416 og 493 kalorier. Det var godt merket foran på produktene, som du kan se på bildet. Jeg bøyde meg litt diskre frem å knipset et bilde. Såklart fikk jeg de "hva er det hun driver med" blikkene. Men dette måtte jeg dokumentere (selv om bildet ble litt uklart)

Altså, jeg vet ikke med dere, men jeg foretrekker å regne ut kaloriene selv, om jeg ønsker å vite de. For hvis det er kaloriene som skal telle for et sunt kosthold, så hadde det jo vært enkelt. Jeg forstår at dette bare er ment for at folk skal bli obs, men jeg tror ikke det å merke forsiden av matvarer med kalorier er løsningen. For altså ta sjokolade og nøtter da. En liten sjokolade kan feks inneholde mellom 200-400 kcal, men en pose nøtter kan allikevel inneholde 500 kcal og være sunnere for kroppen. Avokado har over 200 kalorier i seg, men det behøver ikke bety at vi skal kutte den ut heller. Ser du poenget mitt?

Jeg har til og med hørt at i Usa skal matvarene merkes med hvor mye man må gå/løpe/sykle/svømme for å forbrenne matvaren du spiser. For meg blir det litt i overkant mye informasjon. Selv klarer jeg å finne ut av dette på egenhånd om jeg ønsker det. Det er greit vi skal være obs på kostholdet vårt, men det skal ikke bli anstregt heller. For med engang vi starter å telle kalorier, vil jeg tørre å påstå at det fort kan bli det. 

Jeg er helt klart tilhenger av at vi skal vite hva vi putter i oss og at alt skal informeres om i "næringsinnhold-listen" bak på hver enkelt matvare. Det er jo en grunn for at den er der. Men at kaloriene er det første som skal legges merke til, er jeg imot. 

Hva tenker du?

Sjalusi?

Sjalusi. Gud jeg begynner å få veldig nok. Skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å være glad på andre menneskers vegene? Hvorfor folk ikke klarer å se andre mennesker lykkes? Det er helt utrolig. 

For noen uker siden hadde jeg et nytt innlegg i Rb. Jeg var så usikker på om jeg skulle la de ha det med, for sist syns jeg det ble veldig ubehagelig. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med resultatet av innlegget, men alle menneskene rundt. Selv syns jeg det her blir litt dumt av meg å innrømme, nettopp fordi jeg har nevnt tidligere at jeg overhode ikke bryr meg om hva andre mennesker tenker om meg. Sannheten er at akkurat da, følte jeg veldig på det. Jeg syns det var stas akkurat de første timene, jeg delte det på bloggen og for meg var det ganske stort. 

Kanskje er det ikke så stort for deg, men for meg som elsker å formidle - så var det faktisk det! Jeg blåser da i hvor "liten" plass jeg fikk i bladet? Men det var nettopp disse kommentarene jeg fikk. "Åja det er Rb, ikke Vg liksom" "Er det så vanskelig å komme i rb da". Jeg gidder ikke nevne resten av de negative kommentarene jeg fikk. Selv var jeg flau da folk roste meg for at jeg skrev bra, fordi jeg følte jeg hadde dummet meg ut. Flere rundt meg fikk meg til å føle det sånn. Andre himlet med øynene til hverandre,om noen tok det opp og jeg fikk skryt for det. 

Så nå, da mitt siste innlegg var i rb, var det kun enkelte og familie som visste om det. Det var ikke stats i det hele tatt, jeg var så redd. Redd for at folk skulle få meg til å føle at jeg trodde jeg var bedre enn de. For det var den følelsen de ga meg sist. Og vet du? Jeg er ingen sånn person, jeg føler meg ikke noe bedre enn andre. Jeg er bare en jente som liker å skrive, liker å formidle og dele mine meninger. 

Nei jeg bryr meg ikke om at Rb er en mindre avis, at jeg sjeldent er på topp 100 eller at folk ikke liker det jeg skriver. Men når mennesker får meg til å føle at jeg "driter" meg ut, kjenner jeg at jeg blir irritert. For kjære deg, hadde jeg hatt et stort ønske om å bli en kjent blogger, hadde jeg da blogget oftere enn en gang i måneden? Min blogg har aldri handlet om å bli "kjent". Hvis du leser mine tidligere innlegg, er det ganske tydelig at jeg kun blogger da jeg har noe jeg vil si, som er viktig for meg.

Så hvis rb vil ha innleggene mine i sin avis, regner jeg med de syns det er bra da. Så om det blir noen fler innlegg i fremtiden, skal jeg være stolt (blunkefjes)

Det er det jeg kaller sjalusi. At du ikke klarer å se andre lykkes. 
 

Hva slags samfunn har vi skapt?

Her om dagen var jeg på vei hjem med toget. Med propper i ørene og musikk så høy at jeg ikke kunne høre en eneste annen lyd. I min egen lille verden satte jeg meg innerst ved vindu. Såklart sørget jeg for å sette meg alene og på en vogn hvor det ikke var så mange. Livredd for å måtte sitte med noen, prate med noen. Vi er jo det idag. Det er liksom ikke snakk om å smile eller prøve å si hei. Vi suser forbi mennesker, som om det var luft. 

Jeg satt altså da godt plantet ned i setet, med musikken på ørene. Toget stoppet og det kom flere mennesker på. Jeg gjør en kort observasjon av alle menneskene rundt meg. Mamma har lært meg at det ikke er pent å stirre, så jeg gjorde det litt skjult. Desperate etter å finne en egen plass. Egen rad, for å unngå alle andre. Akkurat som meg. 

Så skjer det noe forferdelig. Jeg går tom for strøm. Aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang. Inne på toget er det stille. Det er kun to jenter som snakker sammen. Jeg endte opp med å overhøre samtalen dems. Den handlet om russebuss, deretter en eller annen "fuckboy" også var det litt snakk om en eller annen "venninne" av de som de ikke taklet trynet på - "men jeg er glad i hun liksom". Det var umulig for meg å unngå å lytte. 

Det der er jo en helt typisk samtale for jenter idag. Jeg ble ikke overrasket. Det er jo ingen som interesserer seg for noe annet enn russetid, fest,merkeklær, sladder eller drama lengre. Folk har sluttet å interessere seg for menneskene rundt seg, de gir totalt faen i politikk, flyktningskrisen gidder de ikke ta stilling til og hva som skjer i verden virker ganske så uintressant. 

Jeg er så sinnsykt nyskjerrig på hva som har skjedd med samfunnet. Eller kanskje har det alltid vært sånn? Og det er bare nå jeg innser det? Ihvertfall: Jeg vil ikke være sånn. Jeg har ikke lyst til å være dum, ikke eie noe form for kunnskap. Ikke bry meg om noe som skjer rundt. Jeg ønsker ikke et liv som består av akkurat det samme som alle andre. Jeg vil bli kjent med folk annet enn på fest. Eller sosiale medier. Jeg vil slutte å ha samtaler som kun omhandler russetid og paradise hotel. 

La oss snakke om deg! Snakke om hvordan du har det. Også hvordan jeg har det. Legge vekk telefonene og virkelig lytte. La oss snakke om politikk. Jeg er også veldig nyskjerrig på det, nyskjerrig hvorfor jeg blir sett på som rar, fordi det er noe jeg bryr meg om? Akkurat som om det ikke har noe å si for oss i hverdagen? 

Bare vær så snill å tenk over at russetiden kun er en kort tid av livet ditt. At gårsdagens episode av paradise hotel kun er en tvserie og disse såklate "fuckboysa" ikke er noe å satse på.

Bare la oss snakke om alt mulig annet. Noe med mening. Og neste gang jeg setter meg på toget, skal jeg unngå denne desperate kampen om egen rad. Kanskje jeg setter meg vedsiden av deg. Og kanskje vi kan smile og si hei. Og kanskje finner jeg ut at du og jeg faktisk har mye til felles. 

-Therese
 

Til megselv i fremtiden

Det gikk bra, gjorde det ikke? Du fullførte sykepleien, ikkesant? Hvem skulle trodd det da? Ikke du ihvertfall. Du trodde jo aldri på det du. Eller på deg selv. Noen ganger lurer jeg på hva du tenkte med. Hvorfor utsatte du deg selv for alt presset? Det handlet jo ikke om alle rundt deg som var så veldig flinke.. Først og fremst handlet dette om deg selv og den evige lange kampen om å skulle prestere. Du skulle jo få det til. Bare du visste at det du gjorde var mer enn bra nok. 

Du må love meg at du ikke går tilbake. Fortsett å tro på deg selv, vær så snill. Husk å puste. Du kan jo ikke gå rundt å tro at du kan hjelpe andre mennesker, når du ikke engang kan hjelpe deg selv? Vær snill da. Kroppen orker ikke gå tilbake til der vi var. Du må ikke glemme hvor ille det var. Lov meg det da.

Jeg håper du har lært at søvn er viktig nå. At du ikke jobber 24 timer i strekk. Håper du virkelig ikke gråter mer, helt ærlig tror jeg ikke du har fler tårer igjen. Har du slutta å skrike når ting ikke går din vei? Jeg håper det. Får du i deg riktig næringsstoffer da? Å være lilla under øynene, kommer liksom aldri til å slå an. Mest av alt håper jeg du har sluttet å stresse, så du slipper den vonde hodepinen. 

Du må jo ha lært å kjenne deg selv nå. Du er voksen nå. Du har virkelig ikke tid til å sløse bort mer av tiden din nå. Ikke på dette. Jeg er sikker på at vi tilslutt består det her med glans. 





Derfor går jeg yrkesfag

God torsdag! Ah bare noen timer på skolen imorgen også er det helg. Så deilig det skal bli. Nå har jeg akkurat lagt fra meg "matlyst og smak", et hefte som vi fikk på skolen igår. I sykdomslære har vi nå nemlig om forskjellige typer kreft og nå har vi fordypet oss i matsituasjon i forbindelse med kreft. Det er når vi har om sånne temaer jeg virkelig ser hvor viktig det er. Man trenger jo absolutt ikke være noen sykepleier for å skulle kunne dette! Akkurat det her er jo så viktig. Kroppen, hvordan den fungerer og hvilke sykdommer vi faktisk kan få.

Jeg går helsearbeiderfag og jeg vet at jeg har ikke valgt feil. Uansett om jeg ender opp som lærer eller lignende, vil jeg alltid ha bruk for den kunnskapen som jeg lærer her. Man lærer så mye om mennesker, hvordan vi fungerer fysisk og psykisk. Kosthold og trening, smitte, ergonomi, etikk, anatomi og fysiologi og masse masse mer. Faktisk kan jeg tørre å påstå at jeg har lært mer på disse snart 2 årene, enn jeg lærte på barneskolen og ungdomsskolen - til sammen! Vet ikke om det sier litt om skolene jeg har gått på tidligere eller at lærerne og fagene på helse, rett og slett er så bra. 

På ungdomsskolen var jeg dritt lei. Jeg kunne ikke gå studie jeg. Selvom jeg ikke har tall på hvor mange som prøvde å overtale meg til å søke nettopp den linjen. Jeg er så stolt over meg selv, at jeg stod på mitt den gangen. At jeg ikke lot meg påvirke av folkene rundt meg! For det å ha gått en yrkesretta linje som jeg ønsket, er det beste jeg kunne gjort. Ble en helt annen person, rett og slett. Men bare så en ting er klart: Det er ikke noe mindre jobbing på yrkesfag! Vi er ikke noe latere enn elever på studie. Det er bare to vidt forskjellige ting. Faktisk vet jeg at vi på helse i enkelte perioder har MER innleveringer enn de på studie. Det handler om interesse ikke IQ. Folk på yrkesfag er ikke noe dummere heller. Vi ønsket vel bare en forandring da, etter 10 år med samme fag. 

Og til dere som ikke ønsker at barna deres skal gå yrkesfag og nærmest forventer at de skal gå studiespessialisering: Det er ikke deres valg. Det må dere forstå. Og dessuten er det jo yrker som på yrkesfag vi ser at vi vil trenge i fremtiden. Hehe, kanskje ikke helt optimalt å skaffe seg et yrke i oljebransjen heller? Oljen varer ikke for alltid, bare sånn at du vet det. 

Så om du går i 10.klasse og snart skal søke deg på Vgs: Velg det DU ønsker. Ikke la mamma og pappa bestemme for deg. De er ferdige med sin utdannelse, her handler det om din. Velg den linja du har lyst til. 

I år blir jeg voksen


Onsdag, allready? Nå går ukene virkelig fort. Vi nærmer jo oss faktisk februar allerede.. Akkurat det er litt uvirkelig. Noe som tyder på at 2016 kommer til å gå fort. 

Jeg kjenner jeg blir litt redd. For i år fyller jeg nemlig 18 år (!!) Bursdagen min er ikke før i Oktober, men altså HALO. Faktisk skremmer det meg. En del av meg ønsker å bli voksen og selvstendig, mens en annen ønsker å ha så lite ansvar som mulig. 

Venner av meg har allerede flyttet hjemmefra, mens andre har fått lappen. Hehe og her sitter jeg, ingen planer om å flytte ut eller ta lappen på en god stund. 

Antakelig burde jeg lære meg å sette på vaskemaskinen og fyre opp i peisen før jeg planlegger noe som helst. Har lært meg å koke kaffe da, men det liker jeg ikke enda, det heller. 

Helt ærlig tror jeg ikke de aller fleste er "voksne" når de er 18 år. Ting tar tid. Jeg kjenner jo trossalt mennesker i en alder av 40 som ikke nærmer seg voksne enda. 

Forsinket buss

Det er kanskje noe av det mest irriterende som er. I hvertfall i denne kulda! Jeg stresset som bare det for å rekke bussen i dag tidlig også var den hele 12 minutter forsinket. Klarer nesten ikke beskrive hvor vondt det er, det å stå ute og fryse så fælt at du har lyst å gråte. Kall meg gjerne pingle. Ikke virket det som om det var noe særlig varmere i bussen heller, når den først kom. 

Jeg skulle ønske bussen min ventet på meg jeg, de gangene jeg var 2 minutter forsent. Hehe, det hadde vert noe! For jeg aner faktisk ikke når den kommer, det står den skal komme 07.56 eller noe sånt. Det har jeg selvfølgelig aldri opplevd. Den kommer som regel 08. Så da planlegger jeg når jeg skal gå, så jeg er der 08 da. Litt kjipt for meg da bussen velger å dra 07.59 og jeg bare blir stående å se på at den kjører forbi meg.

Heldig du med lappen. Jeg burde antakelig komme meg på et trafikalt grunnkurs og starte med øvelseskjøring, jeg som alle andre. Så jeg slipper å irritere meg så mye som jeg gjør nå. Fryse så mye som nå. For en ting er hvertfall sikkert: Det er ikke gøy å pendle flere timer av dagen din også oppå det hele skal du alltid være forsinket, fordi bussen ikke kommer i tide. Toget også, for den sak skyld. 

Nå var jeg kanskje litt negativ. Glad vi har busser altså. Ikke misforstå meg. Jeg blir bare frustrert.

Ellers har dagen vært ganske vanlig, selvom dagen startet altfor kald og litt irritabel. 

Tror ansiktsuttrykket mitt var ganske så likt som her. Like sur som her hvor jeg var 10 år, og måtte opp av vannet på sommerferie, for å spise. 

"Sykt perfekt"



Fikk du med deg premieren på "sykt perfekt" på tv2 igår? Det fikk jeg! Jeg ble helt overrasket over måten de klarte å fremstille dette på. Problemet på å alltid skulle prestere, på alle mulige måter. Hva dette kan føre til og hvor slitsomt dette er å leve i, hver eneste dag. Det var så nakent, ærlig og ekte. Jeg kjente meg igjen på flere måter, på lik linje med sikkert tusenvis av andre ungdommer i min generasjon. 

Jeg opplever at voksne mener vi har snakket om dette lenge nå. Folk er lei av å høre om kroppspresset, jaget etter høye karakterer, hvor påvirket vi blir av sosiale medier, hvor slitene vi er og at vi aldri føler vi presterer bra nok, at vi ikke er flinke nok. Mennesker kommenterer stadig vekk at "dette har vi hørt flere ganger før" "Ikke noe nytt" "Ungdommer idag er late" "Ungdommer klager" Bla-bla-bla. Det er akkurat her jeg mener dere tar grundig feil. Vi er ikke ferdig å snakke om det. Vi blir ikke ferdig å snakke om det, før det skjer en endring. 

Jeg har ikke tenkt å gå dypt ned i min hverdag, men en ting er helt sikkert: Jeg skulle ønske den var helt annerledes. Jeg skulle ønske jeg tillot meg selv å bruke mer tid med vennene mine, fremfor å isolere meg selv på rommet, alene med bøkene. Jeg skulle ønske jeg kunne droppe treningen idag for heller å bruke tid med venninnen min som kanskje trenger meg aller mest nå. Jeg skulle ønske jeg kunne stått opp og sett meg selv i speilet og tenke "nå ser jeg bra ut". Jeg skulle ønske jeg slapp å skjelve som en gal fordi jeg føler jeg har lest for lite til prøven. Jeg skulle ønske jeg ikke straffet meg selv da jeg fikk en 4ér. Jeg fortjener å ha det bedre. 

Denne gangen har jeg ingen svar på hva vi kan gjøre for at dette skal endre seg. At denne usunne utviklingen skal endre seg. Vi er jo slukt opp i den, det er verdenen vår og vi vet kanskje ikke lenger andre måter å leve livet på? Jeg må innrømme at jeg aner ikke. Aner rett og slett ikke hva som skal til, for det har gått så langt. Det positive er at vi kan snakke om det nå, det er mer åpent. Allikevel glemmer vi det så alt for fort. Vi tenker at det er normalt og at det er helt normalt å ha det sånn. Kanskje alle skal slutte å bruke ordet "perfekt"? For hva er vel det? Alt for vanskelig spørsmål. Nei, ikke vet jeg.

Til slutt ønsker jeg å takke tv2 og jentene som har stilt opp i denne serien. Det er så bra gjort og så utrolig viktig! Jeg tror dere treffer veldig mange, og jeg håper så veldig på at folk forstår at dette faktisk er hverdagen til alt for mange. Det skal ikke være sånn. Det må folk forstå nå.

Ukas blogger!

Oh my God. Dette har jeg gledet meg til å dele. For noen uker siden nå, fikk jeg en mail. Der det var spørsmål fra siden zoom i rb, om de fikk poste en av mine innlegg! Jeg må bare innrømme at jeg først trodde, at dette var tull. Kunne ikke skjønne hva de ville med mine, amatør innlegg. Ikke at jeg syns at jeg selv skriver noe bra, heller. Men innlegget kom i rb idag! For meg - er dette ganske stort. 



Det er utrolig gøy å få gode tilbakemeldinger på innleggene mine. Jeg har nemlig aldri ansett meg selv som noe flink til å skrive. Ikke at jeg er det heller, en god del skrive feil og grammatikken jeg aldri orket å ta stilling til på ungdomsskolen, skinner godt igjennom. Samtidig er jeg glad for de konstruktive tilbakemeldingene jeg også får, for det er det også en god del av! Fortsett å stile spørsmål, når du mener jeg tar feil. Altså, jeg elsker å høre hva andre mener om temaene jeg velger å skrive om, også! Det vil også være kommentarer dere sender inn, jeg ikke offentliggjør. Nettopp fordi jeg ikke ønsker usaklige uttaleser, eller lignende. 

I det siste har det kommet noen spørsmål på hvorfor jeg ikke blogger oftere. Svaret ville nok blitt veldig lagt om jeg skulle svare dere på det. Det handler vel allermest om at jeg skriver da jeg føler for å skrive. Grei oppsummering av et langt svar? Det var hvertfall, en av mange grunner. Dessuten skriver jeg en hel del innlegg, jeg ikke poster. Ikke fordi jeg er redd for å poste de, egentlig bare fordi de bare ville forvirret dere. For når alt oppleves som kaos i hodet, og du skriver det ned, blir det ikke noe mindre kaos på arket. Utrolig fin måte å uttrykke seg på, anbefaler det på det sterkeste faktisk! Du trenger ikke poste det, bare ha det for deg selv. 

Det var innlegget "kjære foreldre" rb valgte å ha. Da jeg postet det innlegget, skal jeg innrømmet jeg var spent på responsen. Responsen ble egentlig ganske stor, fler var veldig enig med meg, mens andre var helt uenige. Og det er helt greit! Jeg vil også bruke en liten del av dette innlegge på å beklage meg, om enkelte følte seg truffet. Som sagt er jeg veldig klar på budskapet i innlegget, der jeg ber foreldre om å tenke seg om før de poste bilder av sine barn på internett. Selv mener jeg det skulle vært en lov det. At man ikke postet bilder av barn offentlig før de er store nok til å bestemme selv. Hele poenget var at et lite barn, kan ikke svare på om det er greit eller ikke. Det syns jeg bare alle skal tenke på, inkludert meg selv. 

Ellers har jeg et spørsmål til deg: Er det noe du kunne tenkt deg at jeg blogget om? Kommenter gjerne under, jeg blir veldig glad for innspill. 

Tom for ord

Tom for ord? Det er vel ikke helt sant, jeg blir aldri tom for ord. Eller.. av og til blir jeg tom for ord. Det er sjeldent, men det hender. Akkurat nå er jeg egentlig bare litt satt ut. Føler alt og ingenting, på en og samme tid. Utrolig merkelig følelse forresten! Nå burde jeg få igang innlegget snart, det er bare det at jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne. Ikke aner jeg hvordan dette innlegget til syvende og sist vil oppfattes heller, for å være helt ærlig. Sannheten er vel den, at jeg bare er ekstremt forvirret. Forvirret på samfunnet jeg lever i og verden rundt meg.

Jeg skal prøve å ikke gjøre deg like forvirret på dette innlegget, som jeg er på alt rundt meg nå. Akkurat nå står jeg ovenfor valg som vil ha konsekvenser for meg resten av livet mitt. Og det skremmer meg mer enn ord kan beskrive. Utdannelsen min. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg ikke takler presset på påbygg neste år? Og hvordan skal matten gå, etter et år fravær fra den? Hvilken skole skal jeg gå på? Mest av alt, det som skjer nå. Samfunnsfag prøven neste fredag? Eller enda verre, prøve-eksamen neste onsdag? Hva om karakterene synker? Tenk om jeg ikke presterer godt nok, da det gjelder? Nå spiller det ingen rolle hva jeg fikk i fjord, fordi det er fortid. Jeg kan ikke lenger leve på 5éren fra i fjord. 

Om det bare var skolen og utdannelsen min jeg var forvirret over, ville jeg nok holdt ut. Det er bare at nå går jeg rundt å tenker på denne bananen. Ja, du leste riktig! Banan er nemlig ikke sunt lenger. Til og med anbefaler enkelte bloggere å kutte ut banan før trening. HAR DU I DET HELETATT NOEN ANELSE OVER HVOR FRUSTRERENDE DETTE ER? Altså jeg har alltid fått høre at banan er sunt og bra før trening. Nå er det plutselig for mye sukker og fett i en banan. Det er faktisk ikke greit. Enten så er det sunt eller så er det ikke sunt, men det er det jo ingen som kan svare meg på nå. Nå som alle er uenige.

 

Du trodde kanskje jeg var ferdig her? Jeg er absolutt ikke ferdig! Jeg er jo tross alt, like frustrert. Nesten. Det gjelder disse menneskene med denne såkalte statusen da. De "populære". Du vet de "rike" vet du? Disse som får hundrevis av likes på profilbilde, de du aldri ser i annet enn merkeklær og de som alltid blir invitert til disse "store" festene. De er de kule kidz´a. Pass på, de er nøye på hvem de prater til. De prater nemlig ikke til hvem som helst. Det gjelder å holde lav profil her, du kan nemlig bli utsatt for blikk. Jeg snakker ikke om hvilke som helst blikk altså. Jeg snakker om blikk som føles som slag. Det er bare her jeg ikke helt henger med? Hvem bestemte at disse folkene skulle ha så mye makt? Det er helt greit at du føler deg som en eller annen kjendis av noe slag altså, men kan du ikke oppføre deg for det? Du trenger ikke se ned på andre, fordi de ikke prioriterer å kjøpe seg ny Goose i år, som deg. Man er faktisk ikke taper, om man ikke ønsker å bruke 100 000 kroner på russetiden heller. Folk må virkelig lære seg å respektere hverandre og slutte å ta seg selv så høytidelig.

Jeg tenker det passer fint å runde av her. Jeg er ikke like forvirret nå. Jeg tenkte dere bare trengte å få ett lite innblikk på min frustrasjon for tiden. Jeg er umulig alene i all denne frustrasjonen? Jeg vet jeg ikke er det. Og tom for ord er jeg hvertfall ikke, ikke enda. 

- Therese

 

Du er slem du også

Hei igjen. Herlighet som jeg følte for å skrive nå. Det er så deilig å kunne ha et sted å skrive som her! Det har vært lite blogging de siste dagene, rett og slett fordi bloggingen har jeg måtte nedprioritert akkurat for tiden. Nå prioriterer jeg den litt igjen, hvertfall akkurat nå, når jeg har tid (selvom jeg ikke har tid). Jeg skulle egentlig jobbet med en engelsk presentasjon jeg nå, søren. Engelsk presentasjon, nå som jeg ikke klarer å tenke på annet enn akkurat dette.. antar jeg blir vanskelig. Jeg må bare få skrevet ned noe som irriterer meg til de grader nå. Jeg irriterer meg over menneskers fordommer. Mennesker som dømmer andre mennesker, fordi de tror de vet

Jeg regner med at de fleste har fått med seg at "blåfjell" ikke sendes på NRK i år. At nisseluer og luciatog blir tatt bort fra enkelte skoler. Jada, jeg ser delingene deres. Dere er sinte, forbanna og ikke minst redde for at julen ender i elendighet. Som innlegget ble fremstilt, skjønner jeg dere på en måte, men at dere legger skylden på alle innvandrere - det er ikke greit. For meg, er dere slemme. Så utrolig urettferdig at dere uttaler dere på sånne måter. Har du tenkt på at på DIN venneliste, finnes det kanskje flere såkalte "innvandrere"? Disse menneskene har faktisk følelser? Når du deler slike innlegg og uttaler deg på en anklagende måte, kan du faktisk såre disse menneskene. Det er kanskje greit for deg det, så lenge som du får "blåfjell" på skjermen klokken 18.00, den 1. Desember. Dere setter de alle i samme bås. Akkurat som om de alle ønsker å ta fra oss norske tradisjoner? Nok en gang viser det seg at opplysningene var feil. Flere av skolene som ble nevnt, har aldri sagt at de fjerner hverken nisseluer eller Lucia tog. Ta det helt med ro, dette er bare rykter. Og Blåfjell? Ærligtalt, det er snakk om en julekalender. En julekalender som har gått i x-antall år! Generasjonene forandrer seg og litt forandring må vi vel godta? Gi disse nye julekalenderne en sjanse da vel!

Er det rart at mennesker er redde for hva andre tenker om de? Når enkelte mennesker dømmer alt og alle. "Jeg vet ikke hva det er, men jeg liker hun ikke". Herregud så mange ganger jeg har hørt folk si det, fersket meg selv i å si det. Det er helt ille, for vi har ingen grunnlag for å ikke like disse menneskene. Vi vet nesten ingenting om de, annet enn hva andre muligens har fortalt oss. Og hvorfor skal vi på grunnlag av andres meninger, ikke like en person? For meg gir det ingen mening. Selv må jeg få tilstå en ting: Jeg har flere venner, som jeg ALDRI trodde jeg skulle bli venn med. Vi likte hverandre ikke. Greia var bare at ingen av oss hadde et ordentlig bra svar på hvorfor det var sånn. Flere av disse er idag mennesker jeg ikke ville klart meg uten. Tenk om jeg aldri skulle funnet ut av det, tenk om vi ikke skulle funnet ut av det. Det er da det slår meg - tenk alle de andre menneskene jeg går glipp av, fordi de ikke liker meg eller jeg de. Bare fordi vi lager oss et bilde av de i hodene våres? Vi er slemme mot hverandre. Mot mennesker som ikke har gjort oss en verdens ting. 

Så før du uttaler deg om en gruppe mennesker, eller en person - vær grei. Skaff deg mer kunnskaper om personene, også du (!) : Fordi om enkelte mennesker i samme religion eller lignende mener noe, eller gjør noe ulovlig - betyr det ikke at resten av gruppen er på samme måte. Slutt å sett mennesker i bås og bli kvitt alle fordommer. 

 

 

 

Ingen fasitsvar

Har du noen gang følt at ingenting er som normalt, som om du bare sitter fast? Du gjør alt du kan for å komme deg videre, men det fungerer ikke. Plutselig fersker du deg selv i å gråte over ingenting. Du kjenner ikke lenger deg selv, og aller helst kunne du tenkt deg og bare sove - helt frem til du var deg selv igjen. Livet mitt er hvertfall veldig sånn mange ganger, uannsett hvor hardt jeg prøver å unngå det.

Jeg har vanskeligheter for å tro at dette noen gang kommer til å forandre seg. Livet skal liksom være sånn, det skal forvirre oss. For hvem går egentlig igjennom ungdomstiden, eller livet uten et eneste hinder? Ingen. Ingen jeg kjenner ihvertfall.

Når du får spørsmålet "hva er galt" ja så aner du ikke hva du skal svare. Ikke fordi du ikke ønsker å snakke, men fordi du ikke aner hva som er galt selv. Kanskje har du brukt 4 uker på kunn å eksistere, men ikke leve. Og du har ingen anelse på hvorfor?

Ting som tidligere betydde alt, er ikke lenger like viktig. Ingenting stemmer og du vet virkelig ikke hvor du skal gjøre av deg. Alt bare er helt andeledes, alt forandrer seg, du ser det - men det er ingen verdens ting du kan gjøre med det.

Jeg tror ikke på fasitsvar. Kanskje i matte, men det er fordi jeg ikke klarer å tenke selv når det kommer til det. Jeg gruer meg til å ha matte neste år forresten. Ellers tror jeg ikke på at det finnes noe ordentlig svar på noe som helst. Akkurat som når jeg går inn i min egne lille verden, hvor ingenting er som det skal. Jeg kommer aldri på å gi deg svaret på hvorfor det er sånn, fordi det finnes ingen svar.

Vi må slutte å lete etter disse svarene. Svarene på hvorfor ting er galt. Svar skremmer meg, for jeg vet aldri om de er sanne eller ikke. Aller mest er det bare forvirrende. Man trenger virkelig ikke svar på alt.

Saken er den at uansett hva som feiler deg eller hva du sliter med, trenger du ikke å måtte forklare deg. Det holder med å ha noen som kan høre på deg, lytte. Du trenger ikke å måtte svare på hvorfor.

Grunnskole helvete

Hei igjen. Jeg begynner å bli skikkelig vant til dette jeg nå. Dele tankene mine med dere. Det beste av alt, er at jeg får så mange positive tilbakemeldinger på hvert eneste innlegg! Tusen takk alle sammen. Tusen takk for at dere leser bloggen min. Tidligere i uken, lovet jeg å skrive om tiden på grunnskolen. Jeg beskrev den som elendig, noe den for meg var. Det er helt sant, den ga meg ikke noe som helst. 

Jeg gikk 10 år på grunnskole og føler jeg virkelig har mistet altfor mange år til den. Kanskje du nå lurer på hvorfor? Jeg skal prøve å svare så godt som jeg bare kan! Allerede kjenner jeg at dette er veldig rart å skrive om. Det er vel ikke så mange som kjenner meg, som vil tro at jeg hadde det så fælt. Believe me, det hadde jeg. 

La meg bare starte hvor det hele begynte. Barneskolen. Æsj, jeg kjenner jeg blir helt kvalm. Store klasser, bråk, vonde stoler, utfrysing, urettferdige lærere, tvang, smerte og en hel masse unødvendigheter. Det er det eneste jeg sitter igjen med. Jeg tuller ikke. Vi var klasser på rundt 20 forskjellige barn, presset inn i et kaldt og trangt klasserom.

Selvom vi alle var født i 1998 en eller annen gang på året, så var vi jo helt på ulike nivåer, når det kom til skole. Noen kunne faktisk allerede lese flytende i 1 klasse. Jeg leste ikke flytende før en eller annen sommerferie da jeg var rundt 12 år. Det er helt sant. Husker dere, lærere at dere tvang meg ofte til å lese høyt, foran alle? Jeg sa så utrolig tydelig at jeg ikke ville. Dere bare stod der å stirret på meg."Jeg har hele dagen jeg" eller "det er likt for alle" var alt dere sa. Dere tvang meg til å lese en hel side høy, foran alle de andre skumle, bråkete barna som lo. Jeg var like rød som en tomat i ansiktet og stemmen min skalv så fælt at ingen fikk med seg noe. Dere lot meg gå igjennom dette så ofte som dere bare kunne. Dere mente jeg lærte av det. Skal jeg fortelle dere hva jeg lærte? Jeg lærte at jeg ALDRI skal sette et menneske i en sånn situasjon, som dere satte meg i. Jeg følte meg dum, jeg var nervøs hver eneste time. De andre var mye flinkere enn meg, alle kunne jo høre det! Vet dere hva det gjorde med meg? Det gjorde at jeg tvilte på meg selv, jeg følte meg udugelig og jeg følte hele tiden på at alle rundt meg var så mye bedre enn meg. 

Jeg har virkelig ikke peiling på hvor mange timer jeg har brukt på skolearbeid, som jeg vet jeg aldri vil få bruk for senere. Det var liksom bekymringsverdig at en jente på 10 år ikke kunne tjue forskjellige fuglesorter. Jeg gir rett og slett faen i fugler, jeg trenger ikke vite hva de forskjellige typene heter. Takler livet helt fint uten. 

Ungdomskolen ble ikke noe bedre den heller. Den ble faktisk en hel del værre. Det var jo her jeg skulle endre meg, her jeg skulle starte helt på nytt. Jeg fortsatte vel egentlig bare der jeg slapp, bare at situasjonen forværret seg. Vi ble stemplet med karakterer. Vurdering på vurdering, lærere som satte karakterer ut i fra hvordan de likte deg som person og dårlig oppfølging i 3 år. 

Jeg sluttet å bry meg om fremtiden jeg. Ungdomsskolen gjorde det med meg. Tok rett og slett avstand fra det. Mistet all form for motivasjon. Det skulle ikke mye til, for at jeg ble hjemme fra skolen en dag eller to. Alle tenkte vel at jeg bare var dum og lat. Sannheten var den at jeg følte aldri at jeg var god nok, uansett hvor mye jeg prøvde. Karakterene ble ikke satt rettferdig i de fleste fagene, uansett. 

Kommer aldri til å glemme fremføringen jeg hadde i 10ende klasse. Det var engelsk og jeg skulle fremføre en ti minutters fremføring av "Jack the ripper". Sov ikke natten før engang, for jeg skulle øve. Skulle vise engelsklæreren min at jeg ikke var noen 3ér elev. Da jeg startet å fremføre, begynte jeg å skjelve. Stoppe opp, gjenta meg selv. Så fikk jeg øyekontakt med læreren min og jeg begynte å gråte. Tårene trilla, mens jeg stod der foran alle 6èr elevene som sikkert ikke kunne skjønne hva jeg drev med. Læreren gjorde ingenting. Hun sa ingen ting, hun lot meg bare stå der. Unnskyld meg, men så du ikke at jeg hadde det vondt? Du måtte jo ha en vurdering på meg, det var vel samme for deg hvordan jeg syns det var - så lenge du bare fikk satt en karakter. 

Kan godt hende at flere hadde en super fin tid, men det hadde ikke jeg. Selvtilliten min eksisterte, på et tidspunkt ikke. Det er helt sant. Jeg trodde ikke på meg selv i det hele tatt, jeg var så usikker. Smertefullt var det. For det er det det er! Å gå rundt med en konstant følelse av at du ikke er bra nok, flink nok - det er vondt. 

Takket være videregående har jeg endelig fått tilbake selvtilliten min. Jeg opplever mestring. Selvom jeg har blitt i overkant opptatt av karakterer nå og stresser en god del så føler jeg meg hvertfall bedre. Mye bedre. For nå går jeg endelig noe jeg interesserer meg for, noe som gir mening. Jeg har lyst å gå på skolen. Jeg vil lære. Jeg mener vi skulle hatt mye mer fokus på yrkesgrupper og lignende i grunnskolen. At alle kunne føle at det var et sted de fikk til noe, eller et sted de ville. For det gir motivasjon nok til å følge med på skolen. 

 

Kjære foreldre

 Min generasjon er den siste generasjonen uten internett i barndommen, hengende over oss. Vi slapp å bekymre oss over likes, følgere på insta og om noen la ut bilde av oss som vi ikke likte. For dagens barn er dette nesten umulig å unngå. 

Jeg skal ikke fortelle dere hva dere skal gjøre, eller hva dere skal dele. Jeg er jo ikke mor selv, men det er en ting jeg reagerer på. Dere deler alle mulig slags bilder av barna deres på internett. Har dere egentlig spurt barna om dette er greit? Når jeg ser bilder av meg selv fra jeg var liten, er jeg glad flere av disse bildene ikke lå på internett. Alle så meg ikke vokse opp, det viktigste er vel at de nærmeste gjorde det? Hvorfor er det blitt så viktig å dele bilder av barna? Jeg skjønner at man er stolt over barna sine og veldig gjerne vil vise de frem. Spørsmålet er: Hvor går grensen?

Det er veldig vanlig og ingen mener noe vondt med det. Sosiale medier er blitt en del av oss, vi tørr vel bare ikke innse det selv. Det er jo ikke sånn at man legger ut et bilde på facebook av barna sine, og mener noe vondt med det. Du elsker barnet ditt, og du er stolt over å vise det frem. Tingen er bare den at det kan skade barnet ditt senere, selvom du sletter det. Det vil alltid ligge ute på internett, og det er ingenting du får gjort med det. Så fort du har postet det - er det ikke lenger ditt. 

Flere 10 åringer har nå idag iphone eller en form for smarttelefon. Der har de tilgang på internett og alt av sosiale medier. Det er ikke sikkert at du som forelder vet at din 10 åring har instagram engang! Det er ikke så lett å kontrollere faktisk, disse 10 åringene er flinkere på dette enn dere. Kanskje strever de eller likes, kanskje er det de som er redde for at noen skal legge ut et stygt bilde av de, eller kanskje det er de som deler bilder av noen som ikke vet det selv. 

Jeg vet at flere ikke ønsker at barna skal ha hverken facebook, instagram eller lignende før de er blitt store nok. Jeg skjønner dere godt. Allikevel deler dere jo bilder av barna deres. Det er greit at det er dere voksne som bestemmer, men det stakkars barnet har et liv det skal igjennom det også. Bilder du mener er ok å legge ut, trenger ikke være ok for barnet ditt. I en alder av 17 år, er det kanskje ikke så gøy å vite at det ligger masse bilder av deg som liten på internett. Hvor alle har tilgang på bildene. 

Bare se på mammabloggene, vi alle vet når barna der sluttet med bleie eller når de sa "hei" for første gang. Jeg husker før, så fulgte jeg disse bloggene. Det gjør jeg ikke lenger. Jeg vil ikke lenger støtte, ved å klikke meg inn på bloggen dems. Nyfødte barn eller barn i det hele tatt barn under 10 år, skjønner veldig lite av sosiale medier. De færreste av de blir vel spurt om det er ok at du deler bilde av de? Hva gjør at du har retten til å dele alle disse private bildene av ditt barn? Så vidt jeg vet, er det ingen lovverk for deling av barn på sosiale medier. Selvom det absolutt skulle vært det! Jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg syns synd på disse barna. 

I stede for å måtte bevise ovenfor alle at du er en god mor eller far - ta heller med barnet ditt ut og være der sammen med det. Oppdra barnet ditt, og se det vokse opp! Det aller viktigste for barna er å ha dere der. Ta gjerne bilder, men er ikke det viktigste at du har de selv? Er det ikke viktigere at familien har bilder de kan se tilbake på, som barna selv, når de er store nok: kan velge selv om de vil dele med resten av verden?

 

Del gjerne videre!

Leter etter svaret på "hvorfor"

Det hender jeg blar igjennom albumer fra da jeg var liten. "Hender"? Jeg gjør det ganske så ofte, for å være ærlig. Å mimre tilbake til barndommen, det er så fint. Virkelig. Jeg savner tiden hvor jeg var liten, hvor stress, ikke engang eksisterte. Hvertfall ikke for meg. Jeg tror nesten jeg ikke visste hva det var for noe. Tiden hvor det ikke var så farlig hvordan jeg så ut, så lenge jeg gikk i rosa. Barndommen hvor det var lek og morro fra jeg stod opp til jeg gikk å la meg på kvelden. Hvor ikke karakterer bestemte hvor smart du var og da jeg faktisk hadde tid til å være sosial etter skoletid. Jeg skal innrømme at skolen ikke var noe stor suksess, grunnskolen var elendig. Ta meg på ordet når jeg sier jeg skal skrive om det senere! Utenom skolen, var barndommen min, helt perfekt. Hvorfor gikk den tiden som barn så fort, mens ungdomsårene føles ut som om de aldri skal ta slutt? 

Jeg nevnte tidligere at jeg har sluttet å bry meg om hva andre tenker om meg. Det er fakta. Jeg får ikke sagt det nok ganger, men jeg gjør virkelig ikke det. Jeg bryr meg ikke om hva andre tenker. Det aller største problemet, det er rett og slett meg selv. Meg er mitt problem og værste fiende. Jeg er ganske så sikker på at det finnes uendelig mange andre som har det som meg. Ungdommer spesielt. Vi er de værste til å dra oss selv ned. 

Tallene på hvor mye stygt jeg tenker om meg selv, i løpet av en dag, de er ikke få. Tanker som: "Jeg er ikke pen nok", "herregud så stygg jeg er", "jeg kommer til å stryke på prøven", "jeg kommer aldri til å klare dette", "jeg ser så tjukk ut" og "hva hvis jeg ikke får bra karakter". Jeg kunne ramset om en hel masse. Kunne antakelig skrevet et helt innlegg bare med tanker om meg selv. Det skal ikke skje, såklart. Dette er ikke noe spesielt bare for meg, jeg vet det er flere. Mange fler som tenker om seg selv på samme måte som meg.

Så tilbake til hvor jeg startet, albumer fra barndommen. Det er her det slo meg. Jeg så på bilder av lille, søte meg. Det er så fjernt, akkurat som om jeg har glemt at det er meg. Jeg prøvde å si alle de stygge tingene jeg sier til meg selv nå idag, til den lille jenta på bilde. Det klarte jeg ikke.

 

Det er helt greit at vi skal vokse opp, og etter som vi vokser opp - skal vi ha mer ansvar. Det stilles mer krav til oss. Dette betyr ikke at vi skal måtte endre hele bildet vi ser på oss selv. Jeg syns i allefall det er en usunn utvikling. 

De aller fleste kjenner til denne usunne utviklingen, når de tenker over det. Jeg skulle gjerne hatt det samme selvbilde som da jeg var 5år jeg. Det tror jeg er mitt neste mål. Altså jeg skal kanskje ha litt mer selvinnsikt da. Hehe. Nei, men helt seriøst: Jeg ville likt å være venn med meg da jeg var 5år. Akkurat sånn vil jeg være, jeg vil være en person jeg selv ville likt å være venn med! 

Jeg foreslår at du finner et gammelt bilde av deg. Et bilde fra barndommen, også tenker du nøye etter hvor godt du har tatt vare på den lille kroppen på bilde. Har du vært snill mot deg selv? Prøv å si alt du sier til deg selv nå idag, til den lille gutten eller jenta på bilde. Klarer du det? Og når du tenker over det, hva endret egentlig måten du ser på deg selv? 

 

"kleint ass"

Jeg syns jeg hører dere. Jentegjengen som fniser og ler over hvor kleint det er at jeg har startet blogg. Man trenger ikke være synsk for å vite at flere screenet bilde av bloggen min, og sendte det til bestevennen sin. Kanskje er det akkurat deg som sitter å leser, som gjorde det samme? Jeg kjenner den verden vi lever i så altfor godt. Vi lever i en verden hvor det er kult å drite ut andre mennesker. Jeg har vært der selv, jeg har hengt ut andre mennesker jeg også. Det har blitt så naturlig, at jeg tror faktisk ikke at man alltid er klar over det selv. 

Jeg bryr meg velig lite om dere for å være ærlig. Om du ønsker å klikke deg inn på bloggen min for å ha noe å le av, værsegod. For meg er det bare en vinn, vinn situasjon. Jeg liker å være den personen som får folk til å le, om det så må være av meg. Jeg mener det, helt på ekte. Jeg kan være en super klein person, og det er jeg fult og helt klar over selv også. Jeg kommer alltid til å stå på mitt å si det jeg mener. 

Dere som kategoriserer meg eller dømmer meg uten å ordentlig kjenne meg - dere trenger ikke jeg å noe forhold til. Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre, enkelt og greit. Bortkastet tid kaller jeg det. Og bortkastet tid, det er noe jeg virkelig har fått nok av. Det er bortkastet tid å bruke tid på at alle skal like deg. Fordi du vil alltid møte på den sjalue jævelen, som alltid vil få deg til å føle deg værre. De menneskene som hater å se deg lykkes, de menneskene må du kvitte deg med. Du vet hvilke mennesker jeg snakker om. Jeg er 100% sikker på at du som sitter å leser dette akkurat nå, har et bilde i hodet ditt på hvilke personer i livet ditt dette gjelder. Du er klar over det, så hvorfor gjør du ikke noe med det? 

Det jeg sier nå, det er helt sant. Jeg er ferdig med den perioden i livet. Perioden hvor jeg måtte tilpasse meg etter alle rundt meg. Da jeg brukte mer energi på at folk skulle like meg, enn å være meg selv. Jeg endret altså personlighet etter hvem jeg var med. Et lite snev av flauhet, skal jeg innrømme at jeg får av å tenke tilbake på den tiden. HERREGUD så mye tid jeg har strevd etter å passe inn. Og hvis det er noe man kan kalle for kleint, så er det ihvertfall det. 

Idag har jeg rett og slett hatt en dritt dag. Det er absolutt ingenting som har gått min vei idag. Sånne dager, sånne dager har vi alle sammen. For livet går opp og ned som en evig lang berg og dalbane. Det er flere dager, spesielt som denne at jeg kunne tenkt meg en eller annen "pause" knapp - eller for den sak skyld en "skip" knapp. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg ville foretrukket, men siden disse knappene dessverre ikke eksisterer - er det ikke noe å snakke om. Vi må bare komme oss igjennom disse dagene, uansett hvor tunge og slitsomme de måtte være. You never know how strong you are, until strong is the only choice you have. Right? 

Greia er at du kan ikke gå rundt å tro at dagen din blir noe bedre, av de menneskene som er med på å dra deg ned. Du klarer deg mye bedre uten de menneskene, det kan jeg love deg. Om du så har en dårlig dag, slipper du hvertfall og bli dratt enda lenger ned, av de samme personene. Altså jeg sier ikke at du skal bli som meg, eller at du må gjøre som meg. Jeg kuttet ut mennesker som tappet meg for energi, mennesker som kun kom med stikkende kommentarer og mennesker som ikke brydde seg om meg. Og vet du hva? Det det beste jeg har gjort. Jeg sluttet også å bry meg om hva dere tenker om meg. 

Nå er det akkurat som jeg vil gjøre alt kaller for "kleint" bare på trass. Bare for å skille meg ut. Jeg er på god vei egentlig. Det er fullt lov å være seg selv, uansett hvor klein eller hvor rar andre mener du er. 




Jeg må virkelig begynne å ta nye bilder. Eller vent, jeg må ingenting. 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Juni 2017 » April 2017